Tony´s story -poem

Tony

Worried,

Suspicious

Brave,

And curious

Son of his father

Son of his mother

Brother to siblings

Loves to be safe

To have his family around,

And likes the sound of falling rain

His hands were slippery,

He felt embarrassed,

And his body quivered.

He needs to taste food,

To sense the taste of falling raindrops,

To have a life without fear,

He fears the bad witches,

The shadows of the dark,

He fears the monster with the human bones.

Tony gives away his protecting shield,

An arrowhead around the neck,

He gives a bullet to the beast,

To give it an end and be released.

He wishes to see the eyes of the creature,

To keep on going to the feature,

He wants to experience how it is to be free.

He is a part of a Native tribe

He lives in his house until he dies.

Pueblo

30 Rock

A) I think we watched this episode because it shows us that many people still have some xenophobia against immigrants and coloured people, even though we pretend that it doesn’t exists anymore. The episode is also about a topic we are working with at school, racism. And it shows us how some regular inhabitants draws hasty conclusion based on their prejudices and imaginations.

B) I have a divided view about using humour to approach sensitive topics, I think it depends on what topic it and what kind of humour that is used. In one way it might be easier to use humour because then you can set the issue on the strike, meanwhile you make people laugh about it. In other situations it might not be appropriate to use humour. People can look at you as unserious, and that you don´t bother about it.

Novelleoppgåver

OPPGÅVE A

Øyeblikk 1: Du sitter på bussen på veg heim fra skolen en ettermiddag. Du er trøtt etter en slitsom dag på skolen, og du ønsker at det skal være stille rundt deg. Men så kommer to eldre damer på, og setter seg på setene rett bak deg. De er av den meget pratsomme sorten.

Augo sig sakte igjen og mørket kjem sigande mot meg. Eg oppheld meg i et tomt mørke og ikkje ein einaste ljod. Alt er heilt stille i eit tomt rom.  I ein brå bevegelse blir kroppen slengt mot det harde glaset. Augo sprett opp. Eg kastar eit raskt blikk rundt meg. Får oversikt over situasjonen. Før eg endeleg skjønar at verdast mest grinete bussjåfør har tatt en brå sving kunn for å vekkje meg. Spegelen like ved han avslører han. Dei skeive tennene lyser opp det likbleike andletet, men mest av alt, dei raudgløde augo som svir seg inn i huda når han ser på deg.

Eg blir kastet framover. Og det er like før eg fell av setet, og nesten bykser over setet framfor meg. Igjen blir eg slengt tilbake i sete. Eg pustar letta ut. Nok ein gong har eg overlevd eit mordforsøk frå djevelen sjølv som sitt bak rattet.

Heilt utslitt etter kampen om livet sett eg meg komfortabelt i setet. Ryggen godt pressa mot den myke stolryggen og forsiktig legg eg hovud litt på skakke og lukkar augo. Forsvinn inn i det stille mørke som legg seg over meg.

Det riv i øyra, eit forferdeleg skrål trenger seg inn i hovudet mit. Eg blir revet bort frå stranda. held hardt fats i palmen ved sia av meg, men eg må gi etter. Raskt tar eg henda opp mot hovudet. Held dei over øyra for å stenge ut dei buldrande og irriterande ljodane. Dei kryp innover i meg og riv i hjernen. Stranda forsvinn sakte, eg blir dratt ut av draumen.

Irritert kiker eg raskt opp mot spegelbilete av bussjåføren i spegelen. Men det lyser ikkje frå augo hans no, han sitt ikkje og venter på at eg skal reagere etter vekkinga. Likevell skjønner eg fort kva det er som vekte meg.

To sølvgrå hårdottar nikker fram og tilbake, og det kjem ugjennomtrengjelege ljodar frå setane bak meg. Ikkje nok med at disse eldre damene snakkar høgt, dei har også eit langt liv å fortelje om. En kontinuerleg kakling kjem ut av munnane deira, og innimellom brasar dei ut i latter. En onskapsful hekselatter som trenger seg inn i hovudet. Det stille og mørke rommet har forsvunne. Eg finn ikkje den fredfulle stranda kvar bogane slo mot stranda. Kvar palmane svaia i den friske vinden og sola varma dei kvite kinna mine.

Det svir i augo og alt eg ynskjer er å lukke dei, forsvinne til ein stad kvar alt er roleg. Men eg finn han aldri. Eg går og går, men kjem aldri til døra. Døra som skal vise meg vegen til stranda mi.

OPPGÅVE B

Hun sitter ute på en holme. Det blåser kraftig, og hun er svært redd.

Bogane er svarte. Dei kastar seg over berget, slår hardt ned og lagar en buldrande ljod. Druknar det med det kvite skummet. Tar med seg alt det kjem over, og dreg det ut tilbake i mørket. Kjem så at. Denne gongen enda stør, enda kraftigare og er enda meir sultan etter eit bytte, som han kan ta med seg til det bitande havet. Bogane driv ein hard kamp med vinden. Det er om å gjere og ta med seg mest. Rive og slite i det. Vinden angrip det vesle treet på holmen. Tar tak i kvart einaste blad, riv det av, og leiker med det, kaster det fram og tilbake.

Håret piskar henne i andletet. Kroppen skjelv. Vinden riv i den vesle kjolen ho har på seg. Dei små armane brukar ho til å halde hardt i føtene. Det brenn i brystet. Halsen er tørr, men ho fortsett å rope. Ho lagar så høge ljodar som ho aldri har laga før. Bare om nokon hadde høyrt ho. Bare om mor høyre ho. Eller om ho kunne halde rundt ho med dei store varme henda sine.

Kinna er våte, tårane akar ned dei fløyelsmyke kinna. Alt er vått. Tårane fortsett å trille. Nedover kinna, rundt den opne munnen som ropar, og til sist ned til haka, kvar dei tar sats og hoppar utfor kanten.

Ho kjenner ein enorm dundring i brystet. Raske slag frå innsida av kroppen. Kuldebogar brer seg frå dei små føtene og opp til nakken. Fer igjennom henne som eit lyn. Lufta blir vanskelegare å puste inn. Det knyter seg i halsen og hjarte dundrer meir. Snøggare. Høgare. Kulden fer snøggare igjennom kroppen. Ho er einsam på holmen. Aleine. Tårane fortsett å trille, medan ho ropar enda høgare. Ho ropar om hjelp.

Pizzaen smakte godt.

Den fyldige smaken brer seg i munnen. Snokar seg mellom alle tenna og leker med smakssansane. Får spyttkjertlane til å auke produksjonen slik at eg enda betre kan kjenne på ho. Den myke osten som ligg som eit lokk stryker ganen. Dei fyldige kjøttbitane skvisar seg mellom tennene. Bunden skrapar seg langs lunga. Smaken er der framleis, men er på veg til å gli ned i den slutne halsen. Eg gjer eit nytt tygg. På nytt så kjem ho. Tomatsausen fer som en boge igjennom munnen. En himmelsk smak som brer eg frå munnen og helt til tuppen av stortåa. Den herlege smaken av pizza.

Novelle med fem ord

Strålende sol, regn, spirende rose.

Why I Love Sports

Sports have always meant a lot to me. In my entire life I have done something with sports. Some I found funnier than others, but I have always been active. I have played soccer, handball, athletics, skating and cross-country skiing. The only sport I have continued with is handball.

I like doing sports because I can be in activity. It is a great opportunity to train and stay in shape. I think it is boring to go training by myself, like jogging in the forest. And when I play handball, which is a team sport, I meat other people and train together with them.

Most of my friends also play handball, and many of them play at the same team as I do. Every time I go to practice I get the opportunity to be with them. And I think it is great to do something I love and at the same time be with my friends.

I am also a competitive person. Small events and tasks in my daily life can easily become a competition, and of course I hate losing. By doing a sport I get to compete, and the feeling after I have done a great job or won a game is great. It is even greater when I can share that felling with my friends.

Another reason for why I love sport is that I always have an improvement and a goal to work towards. And when you have reached that goal you feel satisfied and happy at the same time, but then you create a new goal for yourself and your team. The feeling of being a part of something and achieve mastery is great.

That is why I love sports!

Why did you like/dislike the book?

There are many reasons why I liked this book, but there are also some parts which I did not found that interesting.

First, I found the book funny to reed, but also a bit confusing. I was not prepared that the first person´s view was different, but after a while I got used to it. The way Christopher described the environment and every little detail, made the book very different from any other book I have read before. It made me understand how people with Asperger’s syndrome are. And I also got an insight in how they look at the world, and their way of thinking. Small details I might take for granted seems to mean something great for a person with autism.  

Second, I thought that the story in the book was cute. The thought of Christopher doing detective work, like going around and asking questions. Or when he ran off, got on the train and went to London to stay with his mother.

The entire book is very entertaining, especially because Christopher is so naive and acts very differently from other children. For example when he sat at the train station for hours, or when he hid from the policeman. Several times I sat laughing by myself because of the funny incidents in the book.

There were also some parts I did not found that entertaining. It was pretty obvious that Christopher was a bright kid, and when he started explaining the math I got a bit bored. Sometimes the examples and the pictures made it easier to understand what he was talking about, but a few times I thought it was unnecessary.

This is a very special book, and you will not find anyone like it. I recommend you to read it and just enjoy the unusual way of writing.

Kjærlighet og sammhold

Dette er et landskapsbilde, og teknikken som er brukt er fotografi. Bildet forestiller et utsnitt av en bru (mellomgrunnen), to ender (forgrunnen) og en ås og bygninger (bakgrunnen).  Bildet har det gylne snitt som komposisjonsprinsipp, med endene i den nedre høyre firkanten, refleksjonen i den nedre venstre firkanten, brua i den øvre venstre firkanten og bakgrunnen i den øvre høyre.  Lyset er i gråtoner, selv om et er relativt lyse farger som fremhever gulfargen på brua. Bruas refleksjon er i kontrast til elva som blir opplyst av den overskyete himmelen. Bildet er tatt i normalperspektiv.

Det første vi legger merke til ved dette bildet er den gule broen. Dette fører til at blikket blir ført bakover i bildet, langs broen. Deretter ned på endene og så ned på refleksjonen i vannet. Dette skyldes at øynene våre følger kontraster og linjer som blir skapt av lysforskjellene.

I begynnelsen virker bildet melankolsk, men når man legger merke til endene får man en mer romantisk stemning. Disse endene kan tolkes som et symbol på kjærlighet, ettersom det er en hun-, og en han-and, istedenfor en flokk. Broen kan være et symbol på samhold og det å være knyttet sammen. Det er også mange stabile trekanter på undersiden som holder bruen oppe. Dette gir bildet en følelse av å være stabilt. 

Det er også mange horisontale linjer i bildet ettersom bildet er i landskapsformat og hovedmotivet ligger relativt horisontalt. I tillegg ligger også den synlige elvebredden vannrett, sammen med krusningene i elven. Likevel gjør den nesten vertikale gjenspeilingen i vannet at bildet fortsatt blir spennende å se på. Det er også ustabile trekanter i gjenspeilingen, noe som gjør at den øvre delen av bildet virker mer stabilt enn den nedre delen.

Kontrasten mellom bruas speilbilde og refleksjonen fra himmelen i vannet skaper uro og spenning i bilde. Samtidig er det noe bevegelse i bildet som forsterker effekten av urolighet.

Bildet kan tolkes på flere måter, det kan enten formidle kjærlighet og samhold, men også det at det finnes to sider av samme sak ettersom det er gjenspeiling i vannet.